THE NEW MEXICO WAY
Bildetekster:
Øverst venstre: Emanuel Hedvall på flyvetur i Sangre de Cristo bergen.
Øverst høyre: Sperringen - Perfekt for Emanuel Hedvall.
Midten: Lars Fidjestøl på vei mot toppen.
Midten høyre: En av mange hippies med hund å ski.
Nederst: Ett jordskip er et hus bygget av PET-flasker og gamle bildekk.
Helt høyre: Emanuel Hedvall tester New Mexico pudder!
Vi kjører en minivan fullpakket med ski på en snorrett vei gjennom ørkenen. En prærieulv stirrer inn i langlysene et sekund, så er den borte. Fotograf Christian Åslund, frikjørerne Lars Fidjestøl og Emanuel Hedvall og undertegnede er på vei mot Sangre de Cristo Mountains, Jesu blods fjell. Og Taos.
Det er rett og slett magisk å være i New Mexico - delstaten der atombomben ble født og byen Roswell ble invadert av UFOer. Der indianerne skalperte spanske fransiskanermunker. Der Dennis Hopper kjørte på sin chopper i Easy Rider og røykte hasj i hippiekollektiv. Skilandsbyen i Taos har eksistert siden femtitallet, og ble grunnlagt av den tyske skiinstruktøren Ernie Blake. Han oppdaget stedet under en flytur fra Santa Fe til Colorado i sin Cessna. Ernie tok en omvei over Sangre de Cristo-fjellene, og tre mil nord for Taos fant han en trang dal med beskyttet snø i bratte, nordvendte fjellsider.
Vi merker raskt at Taos Ski Valley er…annerledes. Småbyen ønsker å framstå som en gemyttlig alpeby - det står tyske bibelvers på husfasadene, og midt i byen står et kirketårn som viser seg å være falskt når vi kommer litt nærmere. En gjeng heisansvarlige venter på å komme seg opp på fjellet. Ingen av dem har ski. Derimot holder alle hver sin Ski-Bike, noe som ligner en sykkel med sete, styre og ski istedenfor hjul. Fascinerende mange skikjørere er ikledd jeans, men det merkeligste av alt er at snowboard er forbudt. Ernie ville ikke ha brettkjørere på sitt berg. Og til tross for at han har vært død siden 1989 står beslutningen ved lag. Ingen snøbrett i Taos.
"Du kan kjøre på ski hvor som helst i verden etter å ha trent i Taos. Her har vi teknisk terreng, superlett pudder og ingen køer," sier Michael, en lokal frikjører som sammen med sin venn Josh viser oss rundt på berget. Sangre de Cristo-fjellene er lave etter europeisk målestokk, og det vokser barskog nesten helt opp til toppene. Mye av terrenget innenfor skiområdet er oppkjørt, men vi ser en urørt, åpen fjellside kun få minutters gange unna. Michael forteller at det er hellig indianerland, og der får en definitivt ikke kjøre. Feltet tilhører indianerne i Taos Pueblo, som har bodd i området i over 1000 år. Å stå på ski på deres berg ville være en ekstremt dårlig idé.
De som orker kan traske til toppen av Katchina Peak, New Mexicos nest høyeste topp, på hele 3804 meter, og deretter kjøre ned framsiden. Men, det er ikke spesielt bratt, og den artigste kjøringen er faktisk i skogen. Vi følger Michael og Josh til Westbowl, hvor kvalifiseringsheatene til freeride-konkurransene holdes hvert år. Det bratte terrenget med klipper og kald snø virker lovende.
"Pass på hvor dere kjører, det er sharks overalt!" roper Christian. Snødekket er tynt, og skarpe steiner stikker frem. Jeg stikker armen ned i snøen og får kornete og råtten snø opp til albuene. Kombinasjonen av klipper og store temperaturforskjeller har tatt fuktigheten ut av snøen. Taos snødekke minner om snøen i Rocky Mountains i Canada; hul og med ustabile lag. Og akkurat som i The Rockies kan man oppleve superlett pudder i Taos - på en svak base.
Skikjøringen i Taos er intensiv. Det bratte terrenget er pepret med trær og steiner. Her går det ikke an å kjøre avslappet. Josh viser oss linjer i skogen, drops og urørte pudderflekker, men selv om det er morsom kjøring er det ikke til å unngå at vi føler oss litt skuffet. Er dette alt?
Plutselig ser Lars, Emanuel og Christian sperringen. En fire meter høy vegg som går langs transportstrekningen på vei ned til byen. Perfekt å hoppe over. Det eneste som behøves er et hopp, landingen ser grei ut.
"Jeg har stirret på den greia der i årevis, men skipatruljen har aldri latt meg gjennomføre det," sier Josh.
Lars, Emanuel og Josh bestemmer seg for at de skal hoppe, men først må de finne ut hvordan de skal få løypevaktene til å godkjenne byggingen av et hopp - midt på transportstrekningen.
Dagen etter setter Lars, Emanuel og Christian i gang en sjarmoffensiv mot løypevaktene. Til å begynne med får de lov å kjøre like utenfor tauene som markerer de avstengte områdene. Senere flytter de seg lengre og lengre inn på avsperret mark, alltid sammen med en vakt. Etter en uke går skipatruljen med på å la dem hoppe over sperringen.
Klokka halv ni om morgenen, før heisene åpner for allmennheten, er det på tide. Alle vaktene er til stede. Lars og Emanuel tar fram spadene sine for å finpusse kicken. Når de er fornøyde går de opp i bakken, tar fart, og hopper. De nailer hver sin flip. I noen tideler av et sekund er de ti meter oppe i lufta - opp og ned. De løypeansvarlige blir helt fra seg, vet knapt hvor de skal gjøre av seg. Klapper. Hoier. Plystrer.
"Holy shit! That was impressive!"
Vi bor i Arroyo Seco, halvveis mellom skiområdet og Taos. Småbyen er ikke noe særlig mer enn noen hus i en støvete krok ved veien som fortsetter til fjellene. Den eneste baren i bygda, Abe's Cantina, drives av 84 år gamle Abe - en håndsbredd høy, og skremmende lik Yoda. Stengetid er i nitida på kvelden, da er Abe trøtt og går hjem for å se baseball.
Når man skritter inn på vårt vandrerhjem, "The Abominable Snowmansion", havner man midt i New Mexicos New Age-verden. Det ligger en tung lukt av skunk og maya i luften, en mann i bare undertøyet spiller panfløyte i sofaen, tre katter sover på biljardbordet og på peisen putrer en gryte med tomat, linser, løk og spisskarve. Den som er sulten kan bare forsyne seg.
Det er på vandrerhjemmet jeg blir kjent med Chris - min første stumme venn. Chris sluttet å prate i oktober, og har vært stille i over fem måneder. Han minner litt om Jesus av utseende, langt hår ned til beina og helskjegg. Under armen bærer han en notatblokk som han skriver i istedenfor å snakke. Når jeg spurte hvorfor han ikke ville snakke, sukket han, la pannen i dype folder, og skrev:
"…jeg er sint på USA…det engelske språket er besudlet av krigen i Irak…fått nok av ord…"
Jeg skjønte ikke helt, men det spiller ingen rolle, jeg får henge med en hippie. Selv Christian er fascinert av hippiekulturen, og spesielt av Earthships - selvforsynte hus bygd av bildekk og plastflasker som ligger i ørkenen utenfor Taos. Jordskipene har verken innlagt vann eller elektrisitet. Huset får vann gjennom å samle regn på taket, og elektrisiteten kommer fra sol og vind. Arkitekten Mike Reynolds fikk ideen til jordskipene på 70-tallet, under meditasjon. Tre tryllekunstnere åpenbarte seg og forklarte hvordan Reynolds skulle løse problemet med voksende søppelhauger rundt om i verden; Bygg hus av skrapet!
Vi bestemmer oss for å forlate vandrerhjemmet til fordel for vårt eget jordskip. Huset ser ut som en blanding mellom et drivhus og et hobbit-hjem. Enorme vinduer vender mot sør, og massive vegger bygd av bildekk, plastflasker og jord holder på varmen gjennom natten.
På kjøkkenet ligger en liten bananplantasje, og vekstene bidrar til å rense vaskevannet, som deretter benyttes på badet. Ingen av veggene i huset er helt rette. Lars ligger utspredt som en blekksprut over dobbeltsengen på det runde soverommet. "Her kan man kose seg," konstaterer han. Nettopp.
Men, min beste opplevelse i Taos er uansett Mansby Hot Springs - de varme kildene hvor Dennis Hopper og Peter Fonda badet i Easy Rider. For å komme seg dit følger man en smal sti ned i Rio Grande-dalen, en 300 meter dyp elvedal. Der ligger fire groper med 45 grader varmt vann, bare noen meter fra Rio Grande.
"Turn on. Tune in. Drop out." LSD-guruen Timothy Learys ord ringer i hodet mens jeg sitter i det varme vannet. Til tross for at jeg ikke har tatt noen hallusinogene stoffer sitter jeg og småtripper på tilværelsen. Rio Grande har gravd en dyp dal, og jeg forestiller meg en rekke silhuetter av indianere og cowboyer som står på kanten av ravinen…så jævlig fint her…kan slutte å snakke en stund, slik som Chris…ta en verbal time-out…eller bygge mitt eget jordskip…lurer på om det fungerer hjemme…bananer på kjøkkenet.
Sesong: Desember til april.
Fallhøyde: 800 meter (1000 meter om du går opp på Kachina Peak, 3804 m.o.h.)
Høyde: Basestasjonen ligger 2805 m.o.h. Den høyeste heisen går til 3600 m.o.h.
Snø: Det faller i snitt 6 meter snø per år.
Bo: Billigst er vandrerhjemmet Abominable Snowmansion: www.abominablesnowmansion.com, eller lei et jordskip for 150 dollar/natt: www.earthship.net.
Mat: Guadalajara Grill serverer billig og bra meksikansk mat. Etter deres enchiladas drøyer det før en blir sulten igjen.
Hvordan komme seg dit: Fly til Albuquerque eller Santa Fe. Derfra er det omtrent to timers buss- eller bilkjøring.
For mer informasjon: www.skitaos.org, www.taosvacationguide.com.
